På den lutherske verdenskongressen i Hannover i 1952 hevdet biskop Eivind Berggrav at den fremvoksende velferdsstaten inneholdt et «demonisk element»: Den ville underlegge seg alle livsområder, erstatte det kristne evangelium med «demokratisk sinnelag», og «herske over samvittighetene».  Slik undergravde velferdsstaten det lutherske skillet mellom det verdslige og det åndelige regimente.

I dette innlegget vil jeg, med utgangspunkt i et større arbeid om den historiske sammenheng mellom den lutherske presterollen og velferdsstatens menneskebehandlende profesjoner, drøfte hvor treffende Berggravs advarsel var. I hvilken grad utviklet yrkesgrupper som lærere, sykepleiere og sosialarbeidere et rent sekulært menneskesyn og et sett av verdier, målsettinger og praksiser som brøt med den kristne tradisjonen? I hvilken grad fortsatte eldre, kristne tradisjonslag innenfor disse yrkene å påvirke selvforståelser, praksiser og resepsjonen av nye verdier og kunnskapsformer?

Hvilken rolle spilte nye, samfunnsvitenskapelig inspirerte «profesjonaliseringsdiskurser» i denne sammenheng? Hvilke strukturelle og funksjonelle likhetstrekk kan påpekes mellom den lutherske presterollen og de skandinaviske velferdsstatenes menneskebehandlende profesjoner?